Gudene fra nord

Kapittel 01
Det Hellige Bryllup.

Solen steg langsomt opp i horisonten og kastet et gyllent, magisk skinn, på det høyt stevnede skipet som la ut fra Utrøst, i retning av det som vi i dag kjenner som Trenyken.

I skipet satt høytidelig pyntet representanter for to folkeslag. Jordmennesker, representert gjennom Utrøstfolket. Et høyvokst folkeslag med lyst hår og blå øyner som hadde kommet sjøveien, godt hjulpet av havstrømmene, fra Nordvestindia til Utrøst, ei øy som en gang i tiden lå i havet utenfor Røst.

Representantene for det andre folkeslaget kom fra Alcyone som ligger i stjernehopen Pleiadene, som ligger i utkanten av stjernetegnet Tyren.

De utenomjordiske lignet svært på jordmenneskene, både i måte å oppføre seg på, og i utseende. Forskjellen var at folket fra Pleiadene hadde en svært høy panne og kun 9 fingrer. I tillegg hadde de evnen til å bevege seg hurtig, både i tid og rom. De kunne dukke opp hvor som helst, for så å forsvinne i samme øyeblikk. Ellers var de, som om de var «brødre og søstre» med Utrøstfolket.

De hadde kommet den lange veien fra sin planet for å forene seg med dette indiske Utrøstfolket, noe som var bestemt, gjennom telepatisk kontakt. En kontakt som hadde vært opprettet så langt tilbake som til tiden før inderne hadde utvandret fra Nordvestindia. Avtalen var at de skulle møtes utenfor allfarvei på et kraftfullt og jomfruelig sted, et sted som var et energisenter, et kraftsted, der bønner og rituale kunne få forsterket kraft, for å avle fram en sterkere og edlere stamme av menneskerasen.

Selve seremonien rundt denne foreningen skulle finne sted, et sted som «vår Herre» selv skulle ha skapt, og formet det gjennom gjennom millioner av år. Et landskap som gjennom sin form og beliggenhet gav et symbolsk uttrykk for denne hellige forening som skulle skje mellom «Himmel og Jord». Og dette spesielle stedet skulle vise seg å være Trenyken. «Kronen», som vokser opp av havet utenfor Røst.

Et naturens skaperverk, der de tre fjelltoppene som øya består av, bærer form av en trekant, en firkant og en sirkel. Sammen med elementene himmel og hav, symboliserer det, foreningen mellom Himmel og Jord.

Solen var ikke kommet langt på himmelen før skipet, som var laget av plankebord som var sydd eller saumet sammen, og som lignet svært på et vikingskip, la til i ei lita vik på nordsiden av Trenyken, som på den tiden, kanskje ble kalt «Trinakia». På land steg en ung prins fra Pleiadene med sitt følge, etterfulgt av prinsessen fra Utrøst, en utvalgt av folket, og hennes følge. Til slutt kom presteskapet som skulle stå for selve vielsen.

Det var gått nesten et år siden folket fra Pleiadene hadde kommet til Utrøst og tiden for rituelt å bekrefte den seksuelle handling, den forening, som allerede hadde funnet sted mellom disse to gruppene, begynte å bli moden. I godt selskap går tiden fort, heter det, og dette begynte å synes på mange av kvinnene i begge folkegruppene.

På en rekke gikk følget mot inngangen til en hule som lå rett under den firkantede toppen og stoppet der. I dag bærer denne hulen det skrekkinngytende navnet «Helvete». Det var kun brudeparet og prestene som skulle entre inn i den 30 meter lange mørke og trange hulegangen som førte nedover i fjellet til langt under havoverflaten, der gangen utvidet seg til et større hulrom.

Prinsessen som var høygravid med prinsen fra Pleiadene fødte sitt barn inne i hula, mens prestene utførte sine forenings ritualer, etter først å ha åpnet kontakt med den himmelske verden, slik at alle fragmenter av den «ENE», i den himmelske svære, skulle kunne beskue denne hellige foreningen.

Tilslutt, etter at barnet var født, ofret de morkaken som symbol på liv, til «Første Skaper». Som en signatur på denne foreningen, malte de rett på huleveggen i rødt, gudenes farge, en 90 cm høg menneskelignende strekfigurer med 5 fingrer på den ene hånden og 4 på den andre, for å synliggjøre de utenomjordiske. Der hodet skulle ha vært, malte de to horn, som symbol på personens guddommelighet. Rett ved siden av denne, malte de en like stor figur, som i dag er nesten utvisket, og midt mellom disse, en liten figur som vitner om et barn.

Disse tre gudeskikkelsene kan man tolke som en gudefamilie. Moderen, Faderen og Barnet. «Tre i ett, -ett i tre.» Tre guddommer som knyttes så tett sammen at de tilbedes som en. Denne treenighetstanken er kjent fra flere religioner, blant annet fra gresk og romersk religion. Flere har og opp gjennom tiden ment at den kristne treenighetslæren faktisk har sitt opphav i denne eldre hedensk lære.

«Det Hellige Bryllup» som fant sted på Trenyken denne solskinnsdagen for tusener av år siden, resulterte ikke bare i en forening mellom to folkeslag, men også i et hav av barn. I denne hypotesen, så fikk prinsessen og prinsen, som vi i denne historien kan kalle «urfaderen, Himmelen og urmoderen, Jord», 12 barn.


The Pleiades (1885) Maleri av Elihu Vedder. Bildet er hentet fra Wikipedia.

Barn, som kan være de samme som dukker opp i den greske gudeverden. De andre barna som ble født som en konsekvens av denne hellige fruktbarhets fremmende foreningen, fikk samme gudbenådede evner som barna til urgudene. Og dermed var et nytt folkeslag som var fri for sykdom og alderdom, full av psykiske krefter og med en moral som lå langt over vanlige jordmenneskenes moral, født.

Etter som århundrene går og befolkningen på Utrøst øker, utvandrer mange av denne nye ætten, og det skal vise seg at med tiden, så hadde dette gudbenådede folket, befolket deler av Lofoten og lagt under seg Hålogaland og store landområder i nord. De styrte handel og fiske og krevde skatter fra Bjarmer og Finner.

I Hålogaland bygde de opp et kongerike der de la sitt hovedsete til Aust Lofoten, nærmere bestemt til øyene på østsiden av Svolvær. Derifra hadde de utsyn til guddommene i Svolværfjellet, som symboliserte denne hellige foreningen mellom urfaderen og urmoderen, som fant sted ute på Trenyken.

Med tiden blir Utrøst og lofotøyene kjent blant grekerne som «Hyperborea». De lyse netters land. Landet der Kronos og Hyperion var født av urgudene Himmelen, som de kalte Uranos, og Jorden, som fikk navnet Gaia.

Det merkverdige er at de som utvandret fra Utrøst møtte utfordringer som avlet fram de negative egenskapene i dem, noe som medførte at deres gudbenådede kraft ble svekket i dem. De gikk fra å være sjeler som var fri for sykdom og alderdom, til å bli mer lik vanlige mennesker, med menneskelige plager og korte levetid. Men noe av sin overlegenhet beholdt de i generasjoner fremover.