 |
 |
| Gudene fra nord Kapittel 13 Svolvær, et gammelt kultsted Svolvær ligger solrikt til på Austvågøy med fjell som beskytter stedet mot vest og mot nord, på sør og østsiden ligger havet med sine små og store øyer. Solen skinner over stedet fra tidelig morgen til sene kvelden. Det «spesielle lyset» i nordområdene kjenner alle til, lyset i Lofoten er og kjent, det som færre kjenner til er at det i Svolvær oppstår en helt spesiell lysbrytning «i mellomrommet» mellom havet og fjellet. Dette er allmen kjent, men allikevel er de fleste ikke oppmerksom på dette eiendommelige «Svolværlyset».
Dette er to år før den første kjente svolværing, som må ha vært en svært betydningsfull person, får et dekorert minnekors til ære etter seg. Hvem han var og hvorfor han ble hedret slik vites ikke, men sannsynligheten for at han bodde, og forvaltet Kongens gård er absolutt tilstede. Det som er litt forunderlig er at den «første bosetningen», «Kongen gård» og det som beskrives som «det gamle Svolvær», lå under selve «Svolværgeita». Det som er like forunderlig er at det var etablert handelssentra, små gårder og fiskevær både øst og vest for Svolvær lenge før 1500 tallet, men ikke i selve Svolvær. Dette selv om stedet hadde mark som kunne ryddes, gode havneforhold og kort vei til fiskefeltet. Det tar faktisk enda ca to hundre år fra man først hører om «Kongens gård» til andre begynner å etablere seg i Svolværområdet.  På bildet vises Svolværgeita litt dårlig, men gressletta som tilhørte kongens gård vises tydelig. Opprinnelig kan denne sletten være ryddet og brukt i hedensk tid dyrkelse og ofring til "det forelskede par" oppe i Svolværfjellet og til feiring av solvervene. En forklaring kan være at Svolvær ble sett på som et «hellig sted», et kultsted, der solen, Svolværlyset og Svolværgeita spilte en sentral rolle og at menneskene på den tiden, av ydmykhet blandet med en viss redsel, unnlot å etablere seg der. Kongens gård kunne opprinnelig ha vært en hedensk gård som lå under det gamle «kongedømmet», Hålogaland, der «Svolværgeita» hadde en sentral plass i de gamle hålogalendingenes forestillingsverden. Av de gamle nedskrevne svolværnavnene vi kjenner til, ser vi at de ble skrevet slik det ble talt. Derfor er det vanskelig å finne det opprinnelige navnet, dets betydning, opphav og alder. Suoluer l567. - Suluer 1569. - Solffuer 1610. - Solverd 1614. - Solluer 1667. - Svolwæhr 1723 Det man kan lese av disse forskjellige måtene navnet ble uttalt på er at det er et skifte i første stavelse og ordlyden i fra 15/1600 tallet til 1700 tallet. Det ser ut som om betydningen av navnet er blitt forandret fra Suol, sulu og sol til svol. I dagens språk, -fra det som kan være ordet -sol til det som mange mener at første stavelse i svolværnavnet betyr, -sval. Mye tyder på at det ikke bare er svolværnavnet som er forandret på, navnet på Svolværgeita vet vi har hatt mange navn og Fløyfjellet og Fløya som Svolværgeita springer ut av har navn som ligner svært på Frøy og Frøya. Så man kan ikke se helt bort i fra at det gamle svolværnavnet, navnet på svolværfjellet og Svolværgeita har representert hedenske guder og skikker som de kristne som bosatte seg her utover 1700 tallet ikke ville være seg bekjent av. Derfor forandret de navne på dem. Fra 600 tallet ser vi av urnordisk runeskrift funnet på «Eggjasteinen» at ordet «Solu» som ligner på svolværnavnet «Solluer», betyr «sol». Forleddet sól, som er det mest vanlige forleddet i norske heim-navn fra tiden 0 – 600 e. Kr. og som vi finner vi igjen i flere av måtene det gamle svolværnavnet er skrevet på, relateres til solen og et sted med mye sol. Dette forteller oss at Lofotens hovedstad en gang i tiden har hett noe med -Sol, og at navnet har assosiasjoner til solens vandring og lysets brytninger på dette solrike stedet. Det er ikke utenkelig at det gamle svolværnavnet både betydde og het noe så enkelt som «solstedet», det solrike stedet. Kanskje i en magisk og religøs setting. Det som kan være med å underbygge svolværnavnets urnordiske opphav er at det i fjellene på vestsiden av Svolvær, ovenfor Svolværvannet, ved Kongstinden, ligger flere «Nøkkvann» der ordet nøkk kommer fra det norrøne nykr som betyr vannuhyre. Navnets urindoeuropeiske betydning kan være «å vaske». Like ved nøkkvannene finner vi og fjellformasjonen «Løva» som er et symbol på makt og styrke og som og assosieres med «solen» og dens livgivende kraft. Kronos ( Han som var født i Hyperborea/Utrøst) ble framstilt med løvehode. Løven er og en attributt til Apollon som var sønnesønn av Kronos. I Øvre Svolværvann ligger Djeveldalen, på noen kart står det at dalen heter Helvetesdalen, en dal som strekker seg fra Svolværvannet og opp til Nøkkvannene, Store Nøkkvann og Austre Nøkkvann. Stedet der dalen munner ut i Svolværvannet heter «Vollan» som kommer av det norrøne navnet «vollr» som betyr jevn grasmark. «Vollr» er en term som ble brukt i yngre jernalder og vikingtid for å betegne en sentral lokalitet. Hvilken sentral lokalitet denne lille gressletten ved utløpet av Djeveldalen har hatt i tideligere tider vet vi ikke noe om. Stedet som Vollan ligger på heter «Hella» , dette navnet er og av norrøn opprinnelse og betyr «omlastningssted». En flat stein eller et egnet sted for å legge til med båt. Navnet Helvetesdalen og Djeveldalen får meg til å tenke på hula «Helvete» ute på Trenyken. Kan det være noen sammenhenger ute å går her? Djeveldalen, kan henspeile på, -dalen der djevler er malt på bergveggen eller i en hule med inngang fra dalen? Finnes det en hule i denne dalen der man finner hulemalerier som har likhet med maleriene ute på Trenyken? Det ble mange tanker og spørsmål. Kanskje det mest forunderlige er omlastningsstedet og grassletta ved dalens utløp. Mon tro hva som har foregått her i tideligere tider, kanskje så tidlig som lenge før vår tidsregning. En tid da havet stod mye høyere og Svolværvannet antageligvis var en poll som var tilgjengelig med båt fra havet. Man kunne altså seile helt inn til Sætra innerst i Svolværvannet. Innerst i dette vannet fant en svolværmann på 1960 tallet helleristninger på en stein. Han husker ikke helt nøyaktig hvor eller hvordan helleristningene så ut, men dette viser i alle fall at området innerst i Svolværvannet har hatt en viss betydning for mennesker i tideligere tider. Der er og en svær haug i Svolvær som heter «Nonshaugen» et navn som henspeilet på et sted som man i norrøn tid bruket som «solur». Men tilbake til Svolværgeita. Synet av disse gigantblokkene som danner to horn på toppen av en fjellrygg som kommer voksende ut av svolværfjellets fot, der jo nærmere en kommer disse hornene, inntil en viss avstand, jo klarere framstår hornene som hodene til to personer, der personen mot vest holder et skjold i den ene hånden, og den andre hånden holder personen rundt skuldrene til personen mot øst, må ha gjort et sterkt inntrykk på de første menneskene som så dette. Jeg vil nok tro at denne særegne fjellformasjonen ville vært et varmt samtaleemne blandt mennesker her i nordområdene for to, tre tusen år siden. Det er ikke godt å vite hva de tenkte eksakt når de så Svolværgeita, men at de oppfattet dette utspringet som et «guddommelig uttrykk» kan en ikke se helt bort fra. Man kan heller ikke se bort i fra at mennesker bosatte seg i nærheten av denne «guddommen» for beskyttelse, hell og lykke. Denne bosetningen kan ha vært opphavet til det som utviklet seg til det som Henrik Fauske mente var den gamle byen i Nord-Norge «Vågar», det gamle makt og handelssenteret i Hålogaland i tiden før år tusen. Man kan se tydelige trekk i historien at mennesker har bosatt seg rundt og i nærheten av helligdommer, katedraler og kirker. Menneskene har alltid søkt en viss nærhet til sine guddommer, så hvorfor i all verden skal ikke det kunne ha skjedd i området rundt Svolværgeita dersom den var guddommeliggjort av mennesker, for tusener av år siden. Men hvem var det som kom til denne austre delen av lofoten og slo seg ned i nærheten av denne guddommen? En tanke kan være at dette «guddommelige kjæresteparet» oppe i det solrike fjellet som til tider var, og fortsatt er, innhyllet i magiske lysbrytninger, var vel kjent av Utrøstfolket og at dette kjæresteparet symboliserte for dem «Det Hellige bryllup» som fant sted ute på Trenyken. Tideligere i denne historien så fortalte jeg at enkelte av utrøstfolket utvandret innover Lofoten og ut av øyriket til det gamle Hålogaland. Det er nærliggende å tro at enkelte av dem slo seg ned i nærheten av denne «guddommen» i Svolværfjellet, og ikke utenkelig, i området rundt Molldøra. De ville ikke bosette seg på selve stedet der guddommen var visualisert fordi de antagelig anså stedet som hellig. Som en sammenligning, -det har ikke vært bosetning i noen av de hulene som det er funnet menneskelignende strekfigurer i Lofoten og i Hålogaland forøvrig. Det har heller ikke vært vanlig opp gjennom historien å bo i templene eller i kirkene. Dersom Svolværgeita og Svolvær ble sett på som et «hellig sted» så er det naturlig at menneskene som dyrket Svolværgeita bodde annenstedshen. Etterhvert som århundrene går så forandres oppfattelsen om hvilke guder det er som blir symbolisert i dette utspringet i svolværfjellet, selve symbolikken har på et vis holdt seg helt opp til våre dager og kanskje til evig tid. -ut av det ene, det androgyne, skapes «to motsetninger», mann og kvinne, og foreningen mellom dem. «Det Hellige bryllup». Som vi ser visualisert i «Kjerringa og Kallen» oppi svolværfjellet. De eldste navnen man kjenner til på dette utspringet er Svolværgygra, jotunkvinnen, Jetta, «Kjerringa og Kallen» og «kjerringa» oppi fjellet. Hvilken gygre, jotunkvinne eller kjerring og kall er det disse navnene henspeiler til er vel et relevant spørsmål i denne sammenheng. Kan navnene tilbakeføres til gudene på Trenyken og den norrøne gudeverden? Man kan assosiere det gamle navnet «Jotunkvinnen» med Skade som var gift med Njord. Svolværgygra kan henspeile til Yme, som vi hører om i den norrøne skapelsesmyten. Det tvekjønnede trollet som var skapt ut av tomrommet mellom lys og mørke og som fikk barn med seg selv. Et mannlig og et kvinnelig væsen. Svolværgeitas beliggenhet og form har en sterk visuell likhet med denne skapelsesmyten. Svolværgeita som gudesymbol har nok forandret navn og identitet etterhvert som århundrene har kommmet og gått. I tiden før vikingtid, på Ulls tid, på den tiden som den gamle byen Vågar var i vekst borte på Brettesnes og jarlene i Hålogaland møttes til ting på Kjepsøy, kunne Svolværgeita ha fremstått som gudene Njord og hans søster og kone Nerthus som fikk barna Frøy og Frøya, symbolisert gjennom navnene Fløyfjellet og Fløya. Nerthus skal og ha vært en tidligere kvinnelig versjon av Njord. Denne kjønnsforvekslingen av Njord og Nerthus som begge var fruktbarhetsguder skal ha blitt forent i et fruktbarhetsfremmende møte, «Det Hellige Bryllup.» Njords søster er ikke omtalt med navn av Snorre, men fra andre kilder vet vi at hun het Nerthus eller Herta som betyr Moder Jord. Hun var sett på som den germanske moder- og fruktbarhetsgudinne. Njord som senere ble med en feiltagelse gift med Skade var det mannlige motstykke til Moder Jord. At det har vært ofret til Svolværgeita vet man med sikkerhet. Muntlige historier forteller at enkelte fiskere, helt opp til andre verdenskrig, rodde inn i Instadvika som ligger rett nedenfor Svolværgeita og «ofret» en lofotskrei til fruktbarhetsguden oppe i Svolværfjellet. Hvilken fruktbarhetsgud disse fiskerne mente Svolværgeita symboliserte huskes ikke med sikkerhet, men man mener det var kornguden Ull. Det var faktisk mer vanlig enn uvanlig at fiskerne i eldre tider «ofret» den første lofotskreien til fruktbarhetsgudene. For å bringe hell og lykke så smurte «høvedsmannen» seg inn med blodet fra den første fisken under Lofotfisket. På Island la de «Alltinget» i tilknyting til tiden for feiring av solvervene. Det er det all grunn til å tro at de også gjorde her. Derfor vil det ikke forundre meg at på Ulls tid så feiret de solvervene i «Solluer» der de samtidig kunne tilbe solen som den livgivende kraft og gudene deres, oppe i svolværfjellet. Helt fram til 300 tallet ble det under solvervsdagene holdt sermonier til ære for fruktbarhetsguden Frøy som vi finner igjen i Fløyfjellet. På sletten ved fjellets og «gudeskikkelsenes» fot feiret de vinter og sommersolverv, «en natt fyll med magiske krefter, der overnaturlige vesener som kom ut i natten og festet og danset rundt bålet sammen med menneskene, og der unge kvinner rullet seg nakne i morgenduggen for å bli mer fruktbare.» skriver Arild Hauge på sine nettsiden om feiring av sommersolverv i norrøn tid. Symbolikken i Svolværgeitas form i tillegg til sagnet om Ulls handelsvirksomhet på Skjoldvær passer godt inn i bildet av Njord og hans søster som «Kjerringa og Kallen» oppi Svolværfjellet. Om Svolværgeita, «Kjerringa og Kallen», har symbolisert Njord og Nerthus, Gerd og Frøy, Odin og Skade eller gudeskikkelsene fra Utrøst får vi vel aldrig vite med sikkerhet. Vi får vel heller aldrig vite om gudeskikkelsene på små gudebildene i gull som arkeologene fant under utgravningen av høvdinghuset på Borg, har noe med Svolværgeita å gjøre. Kap. 14 /15 ARVEN ETTER UTRØSTFOLKET |
 |
Toppen
Kommentar
Sideblikk
Toppen
Copyright © Mythic Lofoten/Lofotpyramiden 2010