Gudene fra nord

Kapittel 14
Svolvær, et gammelt kultsted.

Svolvær ligger solrikt til på Austvågøy med fjell som beskytter stedet mot vest og mot nord, på sør og østsiden ligger havet med sine små og store øyer. Solen skinner over stedet fra tidelig morgen til sene kvelden. Det spesielle lyset i nordområdene kjenner alle til, lyset i Lofoten er og kjent, det som færre kjenner til, er at det i Svolvær oppstår en helt spesiell lysbrytning i mellomrommet mellom havet og fjellene. Dette er allment kjent, men allikevel er de fleste ikke oppmerksom på dette eiendommelige Svolværlyset.

Svolværgeita. Kjerringa og Kallen, det forelskede par.

Like eiendommelig, om ikke enda mer, er at i Svolværfjellet vokser det ut av fjellets fot, en helt spesiell og særegen fjellformasjon, som i dag kalles for «Svolværgeita». Dette merkverdige utspringet ble beskrevet innledningsvis, som et symbolsk uttrykk for det hellige bryllup som fant sted ute på Trenyken, mellom urgudene fra Utrøst og Pleiadene. Navnene på disse urgudene har nok en gang i tiden vært husket, men i dag sitter vi kun igjen med navnet; «Kjerringa og Kailln», det forelskede par, oppe i Svolværfjellet. Noe som mange eldre, helt opp til 1970 tallet kalte dette utspringet. De fortalte at det var viktig at vi nevnte kjerringa først, og ikke kailln, for det var kjerringa som var sjefen. Dessuten var det viktig og hilse kjæresteparet både god morgen og god natt, noe som enkelte gjorde med stor ærefrykt. Utover 1970 tallet gikk dette gamle navnet mer og mer i glemmeboken, men forunderlig nok, så har det dukket opp igjen, nu i de siste par årene.

I en steinur rett under Svolværgeita, under noen svære kampesteiner, finner vi den eldste, og eneste boplassen som til nu er funnet i Svolvær, og den er fra eldre jernalder. Fra steinalder og vikingtid har man ingen kjente funn, noe som kan indikere på at mennesker ikke bodde i Svolvær over lengre tid. Og når de en gang overnattet der, så gjorde de det under Svolværgeita.

Første gang Svolvær er nevnt i skriftlige kilder er i lensregnskapene for 1567 hvor «Kongens Gård», i «Suoluer» er skyldsatt til en våg fisk. Det merkverdige er at denne gården ble anlagt på sletten, rett nedenfor boplassen fra jernalderen, altså rett under Svolværgeita. Det som er like forunderlig er at det var etablert handelssentra, små gårder og fiskevær både øst og vest for Svolvær, langt inn i norrøn tid, men ikke i selve Svolvær, foruten denne «Kongens Gård». Dette selv om stedet hadde mark som kunne ryddes, gode havneforhold og kort vei til fiskefeltet. Det tar faktisk enda ca. to hundre år fra man først hører om «Kongens Gård», til andre begynner å etablere seg i området. At mennesker ikke bosatte seg i Svolvær, men på alle tenkelige plasser som grenser inn til stedet, må tilsi at menneskene på den tiden hadde en spesiell grunn, for ikke å bosette seg der.


På bildet vises Svolværgeita litt dårlig, men gressletta som tilhørte kongens gård vises tydelig. Opprinnelig kan denne sletten være ryddet og brukt i hedensk tid dyrkelse og ofring til "det forelskede par" oppe i Svolværfjellet og til feiring av solvervene.

En forklaring kan være at stedet ble sett på som et Hellig sted, et kultsted, der «solen», Svolværlyset og Svolværgeita spilte en sentral rolle og at menneskene, på den tiden, av ydmykhet blandet med en viss redsel, unnlot å etablere seg der. Kongens gård kunne opprinnelig ha vært en hedensk gård som lå under det gamle kongedømmet Hålogaland, der Svolværgeita, kunne ha hatt en sentral plass i de gamle hålogalendingens forestillingsverden.

Kanskje den første boplassen, ble brukt som overnattingssted av de som skulle ofre til gudene. Med tiden ble det fler og fler mennesker som søkte til gudene sine, og dermed anla de en gård rett nedenfor, som ble bebodd av en slags seremonimester. En seremonimester som var underlagt kongemakta som holdt til i Vågar, en god times rotur fra offerstedet. Seremonimesterens arbeid var å legge til rette for tilreisende mennesker som kom for å ofre og for å be, til guddommen sin, som var visualisert opp i dette forunderlige fjellet. Seremonimesteren måtte kunne tilby både overnatting og mat, noe som kan tilsi at han muligens hadde noen kyr og noen sauer, og kanskje noen høns. Kanskje han også var den første til å rydde og dyrke marka, som senere skulle bli «Kongens Gård».

Av de gamle nedskrevne navnene på stedet Svolvær som man kjenner til, så ser vi at de ble skrevet slik de ble talt. Derfor er det vanskelig å finne det opprinnelige navnet, dets betydning, opphav og alder. Suoluer l567. - Suluer 1569. - Solffuer 1610. - Solverd 1614. - Solluer 1667. - Svolwæhr 1723. Det man kan lese av disse forskjellige måtene navnet ble skrevet på er at det er et skifte i første stavelse og ordlyden i fra 1500-1600 tallet til 1700 tallet. Det ser ut som at betydningen og dermed stavelsen av navnet er blitt forandret fra Suol, sulu og sol til svol, som betyr sval..

Fra 600 tallet ser vi av urnordisk runeskrift funnet på «Eggjasteinen» at ordet Solu som ligner litt på svolværnavnet Solluer, betyr «sol». Forleddet sól, som er det mest vanlige forleddet i norske heim-navn fra tiden 0 – 600 tallet, og som vi finner vi igjen i flere av måtene det gamle svolværnavnet er skrevet på, relateres til solen og et sted med mye sol. Dette forteller oss at «Lofotens hovedstad» en gang i tiden har hatt et navn, som har noe med -sol å gjøre, og at navnet også kan ha assosiasjoner til solens vandring og lysets brytninger, som skaper magiske stemninger, både på Svolværgeita og på selve stedet. Spesielt rundt solvervene. Kanskje det gamle navnet på Svolvær var noe så enkelt som «solstedet», -det solrike stedet. I en magisk og religiøs setting.

Mye tyder på at det ikke bare er svolværnavnet som er forandret på, navnet på Svolværgeita vet vi har hatt mange navn som, Jotunkvinnen, Svolværgygra, det forelskede par og Kjerringa og Kailln. Fløyfjellet og fjelltoppen Fløya, i samme fjell, som Svolværgeita springer ut av, har navn som også kan ha blitt forandret på, da de ligner svært på de norrøne gudenavnene, Freyr, Freyr. Som vi har vært inne på tidligere, så er steder som er forbundet med Ull i mange tilfeller nær steder forbundet med Freyr, Freyr, så det er ikke utenkelig at det er en forbindelse mellom Ulls tilstedeværelse i området, og navnene på Svolværfjellet.

Det er tenkelig at Svolværfjellet og Svolværgeita har representert hedenske guder og skikker, som de kristne som bosatte seg på stedet utover 1700 tallet, ikke ville være seg bekjent av, og derfor forandret de navnene på dem. Det har vært vanlig opp gjennom den kristne historien at kristne har overtatt gamle hedenske helligdommer og offersteder, og gjerne bygd en kirke oppå ruinene, liksom for å kvele hedendommen. Dette kunne også ha skjedd i Svolvær, der troen på Gud, i en eller annen kristen retning, har stått sterkt fra 1700 tallet av, og gjør det fortsatt, den dag i dag.

At det har vært ofret til Svolværgeita vet man med sikkerhet. Muntlige historier forteller at enkelte fiskere, helt opp til andre verdenskrig, rodde inn i Instadvika, som ligger rett nedenfor Svolværgeita, og ofret den første Lofotskreien de fikk, til fruktbarhetsgudene oppe i Svolværfjellet. Hvilken fruktbarhetsguder disse fiskerne mente Svolværgeita symboliserte på 1940 tallet vites ikke. Det vi vet er at det var mer vanlig enn uvanlig, at fiskerne i eldre tider ofret den første lofotskreien til fruktbarhetsgudene, der de «rituelt» smurte seg inn med blodet fra fisken, for hell og lykke.

Når en vet at menneskene alltid har søkt en viss nærhet til sine guddommer, men ikke bodd hverken på offerstedene, i templene eller i kirkene, så er det ikke usannsynlig at så kunne være, også for Svolværs del. Dersom Svolværgeita ble sett på som hellig, vil det og være naturlig at selve stedet, stedet der guddommene, urgudene som forente seg ute på Trenyken er visualisert, også, ble sett på som hellig, Et hellig og kraftfullt sted som menneskene for noen årtusener siden, og fram mot år 1000, ikke kunne bosette seg på, for det var gudenes sted. I så måte er det helt naturlig at menneskene i tidligere tider etablerte seg på øyene rundt, og lenge vest for Svolvær, og ikke i selve Svolvær.

La oss tenke oss tilbake til Ulls tid, den tiden da han angivelig kom med sine skip fullastet med korn til Skjoldvær, så feiret han, sammen med høvdingene i Hålogaland, solvervene i «Solluer». Der tilba de Solen, som den livgivende kraft, og gudene, det forelskede par, oppe i svolværfjellet. Helt fram til 300 tallet vet vi at det på Island under solvervsdagene ble holdt seremonier til ære for fruktbarhetsguden Frøy. Utifra at de feiret solvervene på Island på den tiden, er det nærliggende å tro at de og gjorde det i Hålogaland. Så ved Svolværgeitas fot, der den gamle hedenske gården lå, og som i dag er gravsted for byens innbyggere, feiret de vinter og sommersolverv, som islendingene gjorde. «En natt full med magiske krefter, der overnaturlige vesener som kom ut i natten og festet og danset rundt bålet sammen med menneskene, og der unge kvinner rullet seg nakne i morgenduggen for å bli mer fruktbare», skriver Arild Hauge, på sin nettsiden, om feiring av sommersolverv i norrøn tid.

Kap. 15 /16 ARVEN ETTER UTRØSTFOLKET