Innenfor tradisjonalismen finner vi idèen om at livet på jorden går i tidssykluser og at de tidligste samfunn var høyt åndelig utviklet. Jo lengre tiden går, desto større avstand har samfunnet fra sin opprinnelige tradisjon. Med den økende distansen til vårt opphav, desto større forfall. Slik kan det faktisk se ut, også når en ser på Lofotens historie. Fra å være et paradis på jord, der menneskene levde i en lykksalig tilstand, til å være et helvete på jord, der den gamle kunnskapen som var rotfestet i øyriket, ble undertrykket og nedkjempet av grådige inntrengere som kun var ute etter den gyteferdige «skreien», for egen vinnings skyld. Heldigvis så fikk fiskerne, det fastboende folket sin frihet tilslutt. Utover 1900 tallet bedrer forholdene seg raskt, og atter en gang kunne øyfolket føle sin frihet og elske sitt øyrike høylytt. Så lenge det varer.

Nu er det oljen, de rike oljeforekomstene som ligger i dypet utenfor Lofoten og Vesterålen som det jaktes på av mennesker som ikke bor i øyriket. For å få sin velsignelse blant øyfolket lokker de med gull og grønne skoger, og velger å ikke se de langsiktige konsekvensene av deres grådighet. Faren med en oljeboring i dette sårbare området er todelt, slik jeg ser det. Det ene er faren for kraftige innhogg i det sårbare landskapet og faren for et oljeutslipp som vil være en enorm katastrofe for gytestedet til «torsken». Et skrekkens scenario er at etter 30 års oljeutvinning står oljebrønnene tomme, det er tomme og forlatte industriområder på land som står for forfall, fuglefjellene er forlatt og det er fritt for fisk i havet. Det andre er faren for en svekkelse av den vitale energien som øyriket utstråler og som bidrar til at Lofoten er et «kraftsenter».

Uansett hva man tror på, så ligger det garantert en stor fremtid for Lofoten dersom øyfolket lærer seg å ta hånd om de store verdiene som sendes ut av øyriket i form av uforedlet tørrfisk. Dersom det ble forbudt å sende denne råvaren ut av øyriket, uten at den var videreforedlet og porsjonspakket, så ville verdiene bli igjen i Lofoten. Også med en oppføring på Unescos verdensarvliste i bunnen for en naturbasert turisme, basert på tanken om at Lofoten er et «kraftsenter» ligger det en stor fremtid dersom mennesker rundt om på jorden som er alternativ tenkende, får øyene opp for dette «kraftsenteret» i nord. Kraftsenteret der de gamle gudene fra nord bodde.

Og for å dra den enda litt lengre... I skrivende stund florerer det med profetier og spådommer over hele verden som forteller oss at denne syklusen som vi er inne i nærmer seg slutten, og at vi står på terskelen til en ny syklus, en ny tid, og en ny bevissthet, der en ny sivilisasjon vil oppstå. En sivilisasjon, kanskje lik den som var på Utrøst og i Hyperborea. En sivilisasjon der mennesker, som Querini beskrev Røstfolket; lever et primitivt, men lykkelig liv i en idyllisk tilstand av fred og uskyldighet. I Paradisets første krets.

En paradisisk tid som vi finner spor etter i sagnet om Utrøst og på huleveggene rundt om i Lofoten og Hålogaland, funn som i hovedsak ble allment kjent fra 1990 tallet av, og som kanskje kom til syne for at vi mennesker som lever i denne brytningstid skal ha muligheten til å se, -at mennesker i tidligere tider kunne bevege seg mellom dimensjoner, for å ha kontakt med sine guder i den himmelske verdenen. Og i denne brytningstid så står kanskje Trenyken, Olstinden og Svolværgeitas geometriske former og uttrykk sentralt.

Slutt.

Etterord.
Historien om «Gudene fra nord» er kommet til meg på et merkverdig vis, stykkevis og delt, får en vel si, gjennom en periode på 20 år. Det hele startet i 1990, mens jeg bodde i Valnesfjorden som ligger mellom Fauske og Bodø, med en artikkel i Lofotboka fra samme år, om hulefigurene i Kollhellaren eller Refsvikhula som mange kaller den. Her beskriver artikkelforfatteren maleriene som «kunst» og forklarer at dette er steinaldermenneskenes måte å uttrykke seg kunstnerisk på. Da jeg leste dette så kom det en slags bevissthet til meg som sa at, så var ikke tilfelle, og at dette var så mye mye større, uten at jeg forstod hva det kunne være der og da.

I 1991 var jeg tilbake i Lofoten og Svolvær der jeg arbeidet på Lopo Media som videofotograf og redigerer. En dag så inviterer sjefen meg og konen min, på en gummibåt tur til Refsvikhula. Dette var starten på en utrolig lang rekke av såkalte tilfeldigheter som skjedde, i kjølvannet etter artikkelen i Lofotboka, og som direkte og indirekte hadde forbindelse med de rødmalte menneskelignende strekfigurene, Moskstraumen og deler av arkeologien i Lofoten. Fra og få oppdrag om å filme og produser film om amatørarkeologen Kåre Ringstad og hans arkeologiske funn, sammen med professor Olav Sverre Johansen, arkeolog ved Universitetsmuseet i Tromsø, til å finne meg selv kjørende gummibåt safari med turister til Moskstraumen, med guidede turer inn i Refsvikhula. Likeså kom den ene boken etter den andre til meg, fra venner som lånte meg bøker i helt andre henseender, bøker som førte meg på en vei som jeg selv mange ganger har hatt vanskelig for å tro på. En vei som jeg og mange ganger har prøvd å komme meg vekk fra, men som jeg alltid har blitt hentet inn igjen til, av ting, som ligger over min fatteevne.

Første del eller for å være helt korrekt, de første oppdagelsene, har jeg tidligere publisert i filmen «Øyene i havet» som ble gitt ut på DVD i 2008 på tre språk.

Jeg vil ikke hevde at jeg har absolutt rett i min hypotese, men jeg ser det som en måte å se Lofotens tidligste historie på. At andre kan ha andre tanker om denne historien har jeg respekt for og jeg ser heller ikke bort fra at andre kan komme med bedre og mer beviselige teorier enn undertegnede. Det jeg vil påpeke er at en generelt bør være åpne for at viktige historiske hendelsen i verdens-sammenheng også kan ha forekommet i ens nærområde. Vi mennesker er formet slik at vi tror at alt som komme langt vekk fra har høyere troverdighet, status og verdi, enn det som kommer fra ens egen nære region. Slik er nødvendigvis ikke sannheten bestandig.

Også når det gjelder myter og gammel folketro skal man ha et åpent sinn. Det trenger ikke å være bare tøv det våre forfedre gav oss i arv. Folketro blir ofte kalt for overtro som er en nedlatende betydning av ordet Folketro. Allikevel har folketroen vært sterkt rotfestet, godt innblandet i kristendommen, blant mange av de vanlige folkene i Lofoten helt opp til 1960 tallet, og kanskje enda noen tiår til. De gikk i kirken på søndagene eller hørte gudstjenesten på radio, likevel snakket de om, å trodde på, overnaturlige ting.

Bjørn Kenneth Hansen
Svolvær, mars 2011

Kilder
Lokalhistoriker, eller som han selv kalte seg, historieinteressert; Henrik Fauske, Svolvær, hadde gjennom mange år forsket i skrevne kilder på hvor den gamle byen i Nord Norge, «Vågar» lå. Hans teorier ble, mens han levde, dårlig mottatt av arkeologene som gjerne ville ha Storvågan utenfor Kabelvåg, til å være denne gamle nord norske byen. Men selv etter 30 år med utgravninger i Storvågan har arkeologene ikke funnet bevis for sine påstander. Og det mest utrolige er at de ikke har klart å motbevise Henrik Fauskes påstander om at dette gamle maktsenteret fra hedensk tid, lå i området rundt Molldøra. På Svolvær Historielags nettside finner du Fauskes artikler om «Hva var det gamle Vågar» og «Den gang det var konger i Hålogaland». (www.svolvaer-historielag.com)

Kåre Ringstad, Vestvågøy. Regnet som en av Norges fremste amatørarkeologer. I over 30 år trålet Ringstad Lofoten på kryss og tvers etter arkeologiske fornminner. Når han fant noe, så kom de sørover fra Tromsø Universitetsmuseum for å registrere funnet. Dette samarbeidet med universitetsmuseet pågikk gjennom en årrekke. Gjennom 1990 tallet var det i hovedsak professor i arkeologi, Olav Sverre Johansen som arbeidet sammen med Ringstad. Ringstads største funn er fra Storbåthellaren og Sværsvika. Ringstad hadde og en sentral rolle i oppdagelsen av høvdinghuset på Borg. I 1996 gav Ringstad ut boken, «I arkeologiens eventyrland.» Der er og gitt ut en film med samme tittel, der Ringstad sammen med professor Olav Sverre Johansen, tar oss med på en liten vandring i arkeologiens eventyrland.

Borgaren paa Utrøst (I Lofotens Maal) I "Folkevennen" 3 hefte, 3 årgang, utgitt av Selskapet for folkeopplysningens fremme i 1858 kan en lese om "Borgaren på Utrøst" Symbollex, J.C Cooper. Arkeologiske funn og fornminner fra Lofoten. Muntlige og skriftlige overleveringer fra Professor i arkeologi, Olav Sverre Johansen. Aschaus og Gyldendals store leksikon. Lofotboka, 1990 til 2010. Hulemalerier i "Helvete" av Hein Bjartmann Bjerck, Lofotboka 1995. Betraktninger om en nyoppdaget hulemaling på Trenyken, Røst" Versjon av: 8.9.94 (Universitetet i Tromsø) av Hein Bjartmann Bjerck. Ulike nettsteder som Arild Hauge sin nettside. Vindheim.net. Norsk Polarinstitutt, mf. Gjennom lysmuren av Bente Muller. Mysteriesamfund av Scarabæus/Thorstein Wereide. Hans Eidnes: Hålogalands historie, 1943. Querinis reiseskildring. Gresk mytologi. Homer in the Baltic av Felice Vinci. Det tredje testamentet av Martinus. Kongespeilet av Vera Henriksen. Muntlige overleveringer fra Ole H. Bremnes og Knut Varberg. Lofoten, i går, i dag og i morgen, en artikkelsamling fra Lofoten, 1975. Shantaram, av Gregory D. Roberts. Bibelen, Vedaskriftene, Norges Kongesagaer, Snorre Sturluson. Barbara Marciniak kanaliserte bok, «Budskap fra Pleiadene». «Jordens fjernhistorie i et nytt lys» av Rune Øverby. «Hellige steder» av Antropolog og National Geographic fotograf Martin Gray. Frank Aune, 2012: Det store dimensjonskiftet.